Etterstadslottet er en bygning fra en tid hvor boligstandarden var enklere, en nøysomhet vi har vansker med å finne tilbake til. Kanskje beboerne vasket klær i kjelleren sammen med naboer, og tørkeloftet var et uisolert tørkeloft, med litt vind som presser seg gjennom sprekker her og der. Oppbevaringsbodene alene er like store som de soverommene samme boligbyggelag bygger i dag, med et lite vindu, som også har sitt helt eget uttrykk i fasaden: små vinduer i en markert del av fasaden som virker overdrevet lav i forhold til hvordan rommene virker innvendig.

På godværsdager samles naboene på taket utenfor hver sin takluke. En bratt stige fra et lavt loft med grove trekonstruksjoner, leder opp til en kuppel som kan løftes. Det er ikke et gjerde eller gesims på taket. Slike bygårder fra begynnelsen av 1900-tallet skjuler alltid rom tiltenkt en bruk vi ikke kjenner så godt i dag, eller tilbyr en fristelse man ikke før forbandt med risiko, et sted å klatre eller krype. Fra taket ser en helt ned til Oslofjorden.

EN ENSOM KARRE

Bygningen på Etterstadsletta 4 er en beskjeden, men omfangsrik firefløyet bygning, i tre etasjer med 103 leiligheter, bygget i pusset tegl med både etasjeskiller og takstoler i treverk under et svakt hellende pulttak. Bebyggelsen er formet som en karré, et lukket kvartal med store, vakre, natursteinsportaler inn til det indre gårdsrommet. Da jeg besøkte bygningen hadde beboere tatt i bruk de overdekte gårdsrommene med stoler og bord. Da bygningen ble oppført ble det bygget to små butikklokaler, en på hver side av portalen inn til gårdsrommet, og de første årene var det både en melkebutikk og en dagligvarebutikk i lokalene. I dag er det elektriker og et vaskefirma.

Halvparten av boligene var to-roms leiligheter, mens det var 17 ettroms og 26 treroms leiligheter. Inntrykket av et bygg utviklet for naboskap styrkes, ved at det bare er 6 leiligheter i hver oppgang. Oppgangen har terrassogulv og smijernhåndløpere, høye vinduer på hver trappeavsats med vindusbrett også av samme terrasso-overflate som gulvet. En kuriositet er trådvinduene fra trappeløpet inn i leilighetenes baderom. De skulle slippe lyset fra trapperommet inn til de små badene. Selv om bygningen skulle være nøktern og rimelig, ble det installert bad og toalett, noe ikke mange andre bygg i Oslo hadde på den tiden.

NATUREN I MELLEMROMMENE

Boligområdet Etterstad ble bygget på gården Etterstad sin grunn, en gård nevnt i skriftlige kilder helt siden middelalderen. Staten benyttet området til ekserserplass siden 1795, helt til Oslo kommune fikk gjennomslag for at området skulle benyttes til boligbygging i 1922. Daværende byplansjef i Oslo, Harald Hals, begynte arbeidet med reguleringsplanen for området. Den ble ferdigstilt i 1924. Etterstadslottet skulle bli den eneste bygningen som ble reist etter den klassisistiske byplanen til Hals. Strømningene innen byplanlegging dreide mot en en mer funksjonsdelt byplanlegging, formulert blant annet i det såkalte Athen-charteret på den fjerde CIAM kongressen i 1933. Resten av Etterstad ble planlagt etter disse nye idealene, og endte som en ren forstadsbebyggelse med boliger langs en matevei, ikke ulik dagens boligfelt.

Derfor fremstår bygningen også kalt Etterstad 1 som en øy mellom støyende veier. Det indre og lukkede gårdsrommet forsterker dette inntrykket av et bygg fra en annen tid. I lang tid har bygget vært en fremmed, i en utvikling løsrevet fra ruteplanen Hals tegnet. Mens Hals sin plan var strukturert og forståelig, fremstår resten av området som bygninger ordnet langs mateveier, ikke ulikt 1900-tallets boligfelt.

På grunn av at det aldri ble bygget flere bygninger i henhold til Hals sin reguleringsplan har det også oppstått restareal, tilsynelatende ingen har ansvar for å vedlikeholde: Små skogholt og gressflekker, og en vedhandler som benytter hele restarealet mot E6, med et plankegjerde som skjermer området fra veistøyen. I dagens boligutvikling finnes det ingen uteområder som ikke er opparbeidet med gressplen eller lekeplass, og det er synd, for dette villnisset rundt Etterstadslottet tilbyr bokvalitet som ikke kan planlegges, for barn, dyr og voksne, med sine dufter, lysspill og noen ganger dyreliv.

Noe Etterstadslottet har til felles med andre tidlige boligbygg utviklet av boligsamvirket, er et gløtt tilbake til en fortid hvor kalkulatoren var underordnet de sosiale ambisjonene, men også til en tid hvor Oslo kommune hadde en aktiv boligpolitikk, og garanterte for 90% av byggekostnadene. Bygningsarbeidernes boligproduksjon antyder en viss grad av selvbygging, som var vanlig på den tiden og tiårene etter.Det er imidlertid vanskelig å finne kilder på i hvor stor grad bygningsarbeiderne, som startet kooperativet Bygningsarbeidernes Boligproduksjon, deltok i selve byggingen. Og skriftlige kilder peker på at bygget ble mer påkostet enn opprinnelig tenkt, og antyder at i hovedsak funksjonærer hadde råd til å flytte inn.

ET SLOTT FOR BOLIGSAMVIRKET PÅ ETTERSTAD

Gjennom store portaler ankommer man et frodig sted skjermet fra den støyende Strømsveien. I mange år et villniss noen savner, men nå et landskap av barnevogn- og sykkelskur, sittegrupper, hekk og gressplen. Langs veggene har beboere plantet både grønnsaker, urter og vakre stauder.

I likhet med beboere i mange andre boligområder fra boligsamvirket sin barndom frem til 70-tallet kjenner beboerne i Etterstadslottet bygget sin historie. De kjenner fargepaletten, de synes kanskje villnisset inne i gårdsrommet som var den før det ble opprustet var vakrere, men de er stolt av at bygget både beholder karakteren fra byggeåret, men beveger seg videre, og tilbyr kvaliteter vår egen tid etterspør. Det var kanskje ikke rare likheten med det kongelige norske slott, men fargesettingen, den storslåtte portalen inn til gårdsrommet med en balkong oppå, er kanskje årsaken til kallenavnet.

Bygningen ble tegnet for Bygningsarbeidernes Boligproduksjon, som ble etablert i 1928, Målsettingen var at selskapet skulle ha ansvar for selve byggingen av rimelige boliger for bygningsarbeidere, mens et eget selskap skulle overta de boligbyggene som ble oppført. Et slikt forvaltningsselskap ble konstituert 20. august 1929 i form av Oslo og Omegns Bolig og Sparelag (OBOS). Senere ble modellen videreutviklet og OBOS ble boligutvikleren som organiserte de ulike boligprosjektene i borettslag.

Byggearbeidene igangsatt i 1930 og bygget stod ferdig allerede året etter. Arkitekten som ble valgt til oppgaven var Jacob Christie Kielland, som blant annet hadde arbeidet hos arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson. Kielland hadde egen praksis sammen med Gunnar Bjerke frem til 1930. Deretter ble han sekretær hos byarkitekten og så forretningsfører, og senere direktør for OBOS i årene 1934–46. Han ble utnevnt til Statens boligdirektør da Gjenreisnings- og boligdirektoratet ble opprettet 1947. Dette var en tid hvor de som arbeidet med sosial boligutvikling gjerne også var arkitekter, men ofte også på begge sider av bordet.

PILOTBYDELEN

For dagens ønske om bedre kommunal boligutvikling, med en kommune som også tilrettelegger for ikke-kommersielle boligutviklere, er bygningen på Etterstadsletta 4 både et historisk forbilde, og de profesjonsbaserte boligbyggelaget er en av flere modeller å bygge fremtidens boligutvikling på. Da jeg var medforfatter av boken Pilotbydel for gode boligsosiale løsninger for bydel Gamle Oslo brukte vi Etterstadslottet som et eksempel på at bydelen hadde en lang historie med å tilrettelegge for innovativ og sosial boligutvikling, og at de godt kunne ta den posisjonen igjen.

Mens behovet for rimelige boliger i en mangfoldig by, er enkelt å forklare, er det derimot vanskeligere å snakke om bomiljø og kvalitet, begreper som med tiden har blitt stadig mer relative. Dagens bygninger består av fabrikkerte elementer, som ikke lenger er forståelig eller engang synlig, og ikke tilknyttet byggetradisjoner. Bygninger oppført av folk i fellesskap, hvor vurderinger rundt økonomi og valg av materialer og konstruksjonsmetode, har vært en forhandling mellom økonomi og varighet, finnes ikke i Norge i dag.

Et boligbyggelag som bygger med deltakelse fra de fremtidige beboerne, som får innsikt i materialvalg og konstruksjon, skaper varig tilhørighet, og en kjærlighet til arkitektur og bomiljø, som det vi ser hos beboerne i Etterstadslottet i dag.

–

Arild Eriksen er arkitekt og driver tegnestuen Fragment i Oslo. Han er optaget af arkitekturens politiske og samfundsorienterede dimensioner og har skrevet adskillige artikler og bøger om emnet, senest bogen Det nye nabolaget fra 2022.