For omtrentlig et år siden fikk jeg ei lita grå mappe av min far. Det var en av de julekveldene hvor vi satt i stua hans og drakk rødvin at han plutselig åpnet en skuffe fra tegnebordet. “Her,” sa han. “Nå kan du overta denne.”
Tilbake i Danmark åpner jeg mappa og finner ti tegnings-sett av stasjonsbygningene på Gudhjemsbanen på Bornholm, signert Kay Fisker og Aage Rafn 1915 og 1916. Det er komplette sett av store opptrukne linjetegninger med situasjonsplaner, fasader, snitt og planer i skalaer fra 1:50 til 1:400. Noen blad er markert med teksten skisseforslag mens andre har datoer og stempler fra kontoret. Fire av dem er forsiktig fargelagt med rød og grønn oljepastell. To har områder med brune flekker, noen har hatt en kaffekopp stående på dem. Tre av dem er på kalkepapir, syv er lyskopier på gulnede ark. Fem av dem har små skriblerier i sidene, små annotasjoner, korrekturer eller kommentarer. De er instruksjoner på noe som ennå ikke er oppført. Tegninger i prosess, på vei til eller fra noe. To av kalkebladene skiller seg ut i presens og papir. De har blant annet en liten rekke korte parallelle “løpelinjer i toppen,” små linjer i ulik tykkelse som antyder at man har testet stålspissen på pennen – fått den til å løpe – innen blekket settes på selve tegningen. Aaløse stasjon og Gudhjem stasjon; de fremstår som originaler.
I mars 1915 satt Kaj Fisker og Aage Rafn over tegnebordet i Aages leilighet ved Sortedam Dossering i København. De var 22 og 24 år gamle og hadde lest den offentlige utlysningen om en skissekonkurranse til stasjonsbygninger på Almindingen-Gudhjembanen. Ivrig tegnet de seg gjennom stasjonsbygningene på den 18 kilometer lange stekning. Konkurransen ble avsluttet med 47 innsendte forslag den 25 mars 1915. De to arkitektstuderende skilte seg ut med et spesielt formspråk; tårnkarnapper, overdimensjonerte skorsteiner, halvvalmede tak og rundbuede døråpninger. En tidlig moderne men samtidig lokal forståelse av en mulig Bornholmsk jernbanearkitektur. Samme år ble det offentligjort at ingen tildeles en førsteplass. De har derimot vunnet en delt annerkjennelsespremie, og blir i etterspillet det foretrukne forslag å gå videre med. Det følgende år tegner de forslagene markant om i møte med byggherren og de økonomiske rammer prosjektet er underlagt.
Min fars fortelling er at han reddet mappa med tegningene fra et søppelspann i København i 1983. Han arbeidet den gang som arkitekt på tegnestua Lyngfeldt Larsen og Friborg. Kontoret hadde adresse i Bredgade 25 og var en fusjonering av Steen Eiler Rasmussen og Jens Christian Thirstrups gamle tegnestue. Steen Eiler trakk seg gradvis tilbake fra tegnestuen, men hadde stadig ting liggende der, og kom innom for ærender fra tid til annen. Under en opprydning i 1983 ble et gammelt høyskap med tegninger og kopier ryddet ut i sorte plastposer for å bli kastet. I en av disse posene fant min far den lille mappa, og tok den med seg hjem. Da han i 1986 flyttet til Norge ble mappa med, og den har befunnet seg i hans arkivskuffe siden. Delvis glemt.
Vi facetimer mine foreldre en søndag formiddag. Jeg har åpnet tegningsmappa, og forsøker å føre en samtale om den, men barna har drukket juice og er ville i blikket og vil så gjerne se den norske skogkatten som nesten alltid ligger på lenestolen i stua. De mjauer og roper og sloss om å sette nesen mot den lille telefonskjermen. Etter hvert mister de interessen og Juni går over til stuebordet og setter i gang en perleplate. Jeg spør min far hvorfor det i hans berettelse er Steen Eilers tegninger han den gang fisket opp av plastposen? “Ingen av de andre på tegnestuen var nevneverdige skribenter, de drev ikke med arkitekturkritikk eller forskning, men var derimot flittige restaureringsarkitekter. Mappa må derfor ha tilhørt Steen Eiler,” forteller han. Mens han snakker hører jeg lyden av en emaljekopp som velter. Et lite panikkstøt går gjennom kroppen idet jeg gjør en rask kalkyle om melkens sildren fra bordet og ned på gulvet hvor tegningsmappa ligger. Jeg løper etter en tørkerull mens jeg hører fra skjermen: “Men hva koplingen er, og hvorfor han hadde den vet jeg ikke, meg bekjent har han heller ikke skrevet noe om bygningene.”
Gudhjemsbanen ble innviet i juni 1916 og nedlagt i 1952. Den strakk seg fra Christianshøj i Almindingen til Gudhjem, og inkluderer stasjoner i Gudhjem, Østermarie, Østerlars og Aaløse samt et stoppested ved Christianshøj. De ble alle sammen fredet på åttitallet, med unntak av Aaløse. I 1960 skrev Hans Erling Langkilde:
Tegningerne til stationsbygningerne fortjener omtale, fordi de er noget mere end et middel til at klarlægge projektet. I sig selv har de en værdi i kraft af deres gennemarbejdede grafik. Hver af stationerne fremtræder som et blad med spinkelt tegnede linjer, der fylder fladen og fremtryller anlæggets særlige miljø.
Samtlige stasjonsbygninger og stoppested finnes som tegningsblad inni den lille grå mappa. Tre av dem er av Gudhjem stasjon, to av dem er av Østerlars stasjon, en av Østermarie, en av Aaløse, en av vognskuret i Gudhjem og en av Christianshøj trinbræt.
Om kvelden når barna endelig har sovnet glir putningsritualene over i opprydningsarbeidet. Sofie kommenterer irritert at mappa stadig ligger henslengt på gulvet i stua. Mens jeg folder den sammen og leter etter en tryggere plass å legge den, undrer det meg at det er så vanskelig å forholde seg til den. På arbeidet er det liksom annerledes. Når jeg er på tegnesalen er tegninger ofte grumsete og forhandler tilstander mellom en lest fortid, en forestilt nåtid og mulige fremtider. Men den første lesning av noens tegning skjer alltid intuitivt; det tar mindre en et sekund for kroppen å merke den. Å bli begeistret av den – noen ganger kritisk – men alltid med åpninger og muligheter. Dette er en taus kunnskap. Resten av tiden på tegnesalen går med det famlende forsøket på å språklig kvalifisere dette første splitsekund. Tegninger kan leses som singulære inskripsjoner på et papir, verker med iboende ambisjoner, og parallelt ses på som et sett instruksjoner for hvordan man kan konstruere noe. Som regel tar det riktig lang tid å finne ordene for å føre en samtale om noe så billedlig og konkret som en tegning.
Jørgen Hegner Christiansen publiserte i 1993 en meget grundig gjennomgang av tilblivelsesprosessen til Gudhjemsbanen. Jeg har googlet meg frem til at han bor i Høje Taastrup, og det er praktisk når jeg i en e-post forteller ham at jeg bor i Hedehusene, om han ikke vil komme over å se noen av Kay Fisker og Aage Rafns originale tegninger fra prosjektet? Han ankommer en fredag formiddag med bussen, og jeg er litt nervøs. Jeg har lagt bladet av Aaløse ut på gulvet ved siden av skrivebordet. Den får ikke plass på bordet og jeg vil liksom gjøre den klar, vise frem noe av dette originale jeg har lokket med. I det han går inn i stua legger han seg direkte ned på gulvet for å inspisere tegningen. Knærne og håndflatene plantet i parketten, kroppen strukket ut i en yoga-aktig stilling som slår meg som høyst urimelig for en mann på syttifem år. Når han ligger der, dyraktig, og samtidig helt presist orientert mot papirets flate forstår jeg at en lesning av en tegning jo alltid må være kroppslig. Tegningen krever en posisjon, en avstand og et ritual. Denne kroppslige tilstedeværelsen, som forsvinner når tegninger kun eksisterer digitalt, er en del av fagets antropologi. I en god stund blir jeg stående å se på Jørgen liggende på gulvet i en umulig positur. Han beskriver møysommelig hva han ser. Den langsomme og oppmerksomme måten å lese og nærme seg en tegning på er hans praksis; det begynner ikke i språket, men i kroppen.
“Vil du ha en kopp kaffe,” spør jeg. Det vil han gjerne, og det er åpningen til å få ham opp av gulvet og over til skrivebordet. Han låner toalettet imens jeg folder bladet av Gudhjem ut. Et stående ark i gulnet kalkepapir med seks dobbelt rettvinklede projeksjonstegninger. Tegningene er forsiktig trukket opp med blyantsantydninger og hjelpelinjer, etterfulgt av tusj. Fra øverst to langstrakte fasader merket “Mod Vejen” og “Mod Perron.” Til højre for “Mod Perron” står en snittegning i samme skala. Under disse, omtrent midt på arket, ligger en plantegning etterfulgt av en situasjonsfasade og en situasjonsplan.
“Ej hvor er det fint, det er jo det oppførte,” sier Jørgen. “Med unntak av posthuset til høyre for stasjonen, det var tenkt inn i prosjektet, men møtte såpass stor motstand fra lokalbefolkningen at det ble droppet. De ville ikke at posthuset skulle flytte til utkanten av byen,” forteller han videre. I de to øverste hjørner på bladet er der små huller som antyder stifter i forbindelse med opphenging. Jørgen stryker hånden forsiktig forbi hullene for liksom å telle dem med fingrene. Tre små og et litt større revnehull på venstre side og syv huller på høyre side. Våre blikk møtes kort før han ser ned på tegningen igjen. Mellom den øverste tegning og toppen av bladet står teksten “GUDHJEMSTASJON.” Bokstavene er fordelt med samme avstand på tvers av hele papiret. G U D H J E M S T A T I O N. Samme spatiering er også tilfellet lengre nede på bladet: “P e r r o n.” Teksten tilhører planen og viser hvor perrongsiden av tegningen er, samtidig som den effektivt inndeler bladet. Under den er de to situasjonstegninger med elegant tegnede trær i fasade og plan. De viser bygningene som en del av et ensemble med spor, trær, veier og adkomst.
“Sikke de ku tegne dengang, de har virkelig puslet med linjearbeidet, se trærne, det var en Fisker-spesialitet,” utbryter Jørgen. “Selv om Rafn også kunne finne på det. Vi vet jo ikke hvem av dem som har tegnet akkurat denne,” sier han videre. Tegningene er forsiktig fargelagt i rødt og er bemerkelsesverdig tegnet helt ut til kanten av papiret. Jeg spør Jørgen om dette med kanten, det undrer meg at de har latt alle linjer løpe helt ut. Han ler litt. “For mine studerende i Sverige hadde jeg snakket om dette grepet med forundring og en viss skepsis,” sier jeg. “Jeg hadde nok kanskje også problematisert den manglende avstand mellom tegningene på bladet, at de er så tette at de blir vanskelige å lese, de fremstår nesten som en sammenhengende figur,” prøver jeg meg. Jørgen smiler, “tenk bare, her har man det hele på en tegning,” sier han, og gjentar enda en gang: “man ku ha det hele på en tegning.”
Neste gang jeg snakker med min far spør jeg om han hadde noen moralske eller etiske kvaler omkring å “redde” mappa med tegningene den gang i 1983? Han svarer nei. “Den var altså på vei til forbrenningen, men hadde teknisk sett ikke blitt kastet enda.” Mens min far forteller dette kan jeg ikke la være med å tenke på hans grunnfortelling fra Kunstakademiets Arkitektskole, at han kom inn på syttitallet, på et tidspunkt hvor de ikke tok inn nordmenn på hans vilkår, og at han på sin avgangseksamen i uformell tone fikk å vite at han nok er kommet inn som en administrativ feil, men en god en av slagen. Denne anekdote er den andre av slektas figureringer på Kunstakademiets Arkitektskole. Min farfar Eilif tok også reisen til København, like etter krigen i 1945. Den gang var det omvendt, man tok inn kvoter fra Norge som en slags nødhjelp da landet sårt trengte arkitekter til gjenoppbyggingen av et krigsherjet land. Eilif innkvarterte seg i kjelleren til Steen Eiler Rasmussen i hans bolig på Strandvejen. Her hadde han et værelse mens han studerte under blant annet Kay Fisker. Eilif døde før jeg ble født og det er upraktisk nå, for kanskje han kunne svart på spørsmålet om hvorfor tegningene havnet på Steen Eilers kontor.
Det er ett av mange spørsmål jeg sitter med en grytidlig morgen på båten mellom Ystad og Rønne. En høststorm herjer utenfor, mens en mild duft av frityr og rødkål siver fra buffeten. Omkring meg sitter arkitektstuderende jeg tar med til Bornholm for å se på Svenskehusene i Nexø og Rønne. Vi pleier å gjøre et prosjekt med disse små bevaringsverdige husklynger, og i år skal vi undersøke deres prefabriserte gavehistorie. I ryggsekken under setet har jeg dog også pakket meg den lille, men viktige anekdoten; tegningsmappa. I skjemaet har jeg lagt inn besøk til noen av stasjonene, samt et stopp forbi Christianshøj Trinbræt. Min plan er å folde tegningene ut mens vi er i bygningene, og sammenligne originalene med det oppførte. Jeg har en slags forventning om at denne bevegelse, tegningene på tur, også på en eller annen måte kan gi noen svar.
Når vi senere på dagen står i Christianshøj Trinbret, og folder ut de samme tegningene som en gang lå over et tegnebord ved Sortedam Dossering, slår det meg at den lille grå mappa har reist lengre enn noen av oss. Den har overlevd skuffer, opprydninger og befinner seg i en slags arkivets mellomtilstand, der ting verken er i bruk eller helt ute av verden. Arkivering er ikke bare å lagre; det er å plassere noe slik at det kan finnes igjen, og å finne igjen er alltid en aktiv handling. Det er som om tegningene ikke bare viser hvordan arkitekturen ble til, men også hvordan vi selv organiserer minner, historier og nysgjerrighet. Kanskje er det derfor de fremdeles virker så ladede for meg: De åpner små sidespor, spent opp mellom en families tilfeldigheter og fagets store fortellinger. En påminnelse om at arkitekturens etterliv aldri er gitt – det må reddes, gis videre, og stadig foldes ut på nytt.
Derfor føles det også riktig at tegningene snart skal videre. Når våren kommer skal de overleveres til Det Kgl. Biblioteks Arkitektursamling, slik at de kan inngå i en mer stabil forvaltningsstruktur. Tegningene vil fortsette å være en liten arkeologisk brikke i min personlige familiefortelling, men kan parallelt få et etterliv som samsvarer med dets arkitekturhistoriske verdi. Forhåpentligvis kan de fortsette med å lære oss noe vesentlig om det å se.
–
Erik Tonning Jensen er arkitekt og universitetslektor ved Lunds Universitet, hvor han leder og underviser masterkurser innen kulturarv og transformasjon. Arbeidet hans kombinerer undervisning med en kunstnerisk praksis som utforsker ritualer, materialitet og stedssensitivitet i skjæringspunktet mellom handling, kunst og arkitektur.